Kunnskapen rundt verdien av død ved har i mange tiår vært godt kjent i skogbruket, likevel har det utviklet seg en urovekkende ny trend, der store mengder død ved av furu blir tatt ut som energivirke. Dette er lite gjennomtenkt med tanke på å drive skogen bærekraftig, både med hensyn til biologisk mangfold og klima.
TEKST OG FOTO: SIGVE REISO, SKOGEIER OG ØKOLOG I BIOFOKUS
Døde sølvfargede furutrær, eller såkalte «kelo-elementer», er svært viktige nøkkelelementer for biologisk mangfold. En rekke skoglevende arter av lav, sopp og insekter er sterkt knyttet til disse elementene, og de er avhengig av at vi legger til rette for ivaretagelse og kontinuerlig påfyll av dem i skoglandskapet.
SKOGENS SØLV
Furu er utbredt i hele landet og har i hundrevis av år vært ettertraktet til blant annet bygningsmaterialer, ved, tjære- og trekullproduksjon. Et furutre kan bli opptil 800 år her i landet. Etter trærne er døde kan de bli ståendei enda noen hundre år som sølvgrå, barkløse stammer, før de omsider faller og kan bli liggende i flere år-hundrer. Syklusen fra en furu spirer til den igjen har blitt til jord kan dermed ta over tusen år. For å sette dette i et historisk perspektiv, kan altså en art som er avhengig av godt nedbrutt, død ved av furu, i dag være avhengig av trær som spirte tilbake i viking tiden. Denne lange omløpstiden, kombinert med hard historisk utnyttelse, gjør at gammel furuskog med død ved i dag er sjeldent i hele Skandinavia og nærmest borte fra skogene videre sørover i Europa. Her i landet treffer man oftest på rester av gamle kelo-elementer på impediment, i myrkanter, eller i bratt og utilgjengelig terreng der hogstpåvirkningen historisk har vært begrenset. I landskap nær byer og tettsteder kan de mangle helt.
Det er de sølvfargede døde stammene etter saktevoksende furutrær med mye kjerneved, som kalles kelo-elementer. Kelo-elementer varierer fra grove «sølv-spir» etter omfangsrike furuer, til smale «staur» på 5–10 cm etter småvokste trær. Uansett omfang kjennetegnes de av en hard overflate, som gjør at de står lenge og bruker lang tid på å brytes ned.
Skogbrann er også en viktig faktor for dannelse av kelo-elementer. Der brannskader i barken på trærne stimulerer kjernevedproduksjon og legger til rette for fremtidig «leveranse» av kelo-elementer. En egenskap ved furutreet som også ble utnyttet i tidligere tiders skogbruk, der flekkbarking av levende furutrær ble brukt for å øke kjernevedandelen og bedre holdbarheten på tømmer som skulle brukes til husbygging.
ARTSMANGFOLDETS GULL
Det finnes en myriade av sopp, lav og insekter som er helt avhengig av den døde veden i den gamle furuskogen. Flere av disse er spesialister på å utnytte de aller eldste kelo-elementene og har derfor i vår tid blitt gradvis mer sjeldne og rødlistede. Disse artene er dessuten tilpasset furuskogens saktegående og nærmest «uendelige» livssyklus. De lever i «saktefilm». Det vil si at de bruker lang tid på å etablere seg, de lever lenge og er ikke særlig raske til å spre seg.
Flere rødlistede arter er også avhengig av skogbrann kombinert med forekomst av kelo-elementer. Et godt eksempel på to slike er lavartene lys og mørk brannstubbelav, som begge er oppført som sårbare på rødlista. Brannstubbelavene vokser utelukkende på forkullede kelo-elementer av furu. Det vil si at de først trenger død ved etter en furu som spirte for hundrevis av år siden, som også har blitt utsatt for en skogbrann eller to. Videre tar det om lag 100 år før brannstubbelavene finner den forkullede stokken og etablerer seg.
I møte med dagens raske og effektiveutnyttelse av naturen, er det åpenbart at slike sendrektige og sære arter som brannstubbelavene ikke henger med i svingene. Når vi i tillegg systematisk hogger ut den døde veden, gir vi heller ikke noe pusterom for artene til å spre seg videre til nye og mer egnede steder. Det er den kontinuerlige produk sjonen av disse sølv-strukturene, som danner grunnlaget for at mange av våre mest sjeldne arter kan opprettholde levedyktige bestander over tid.
SØLV PÅ KLIMAETS ALTER
Skogen har mye å bidra med i det grønne skiftet, men hogst av kelo-elementer til energivirke bør ikke være blant bidragene. Kelo-elementene har bundet karbon i stokken gjennom fotosyntesen over hundrevis av år med vekst. Det geniale er at de med sin langsomme syklus gjør at de har egenskapen til å binde karbonet i hundrevis av år til, samtidig som de kan være bosted for mange rødlistede arter. Hogst av slike til energivirke fører til at karbon slippes raskt ut atmosfæren. Dette blir derfor helt bakvendte tiltak, når det gjelder å løse både klima- og naturkrisen.
BEVARE SØLVET, SÅ GULLET KAN SKINNE
En viktig del av problemet med forvaltning av furuskogens sølv, er mangl ende kunnskap om hvor naturskogene med kelo-elementer er lokalisert. De landsdekkende miljøkartleggingene til skognæringen (MiS) har i svært liten grad fanget opp furunaturskoger i sine kartlegginger, heller ikke kelo-elementer spesielt. Flere steder på Østlandet har det svake kunnskapsgrunnlaget i MiS-kartleggingen ført til at internasjonalt viktig furuskog har blitt flatehogd og hundretalls av kelo-elementer systematisk hogd ut til energivirke eller til kjøreunderlag for hogstmaskinene.
For å få et bedre kunnskaps grunnlag om gammel furuskog trenger de som kartlegger miljøverdiene i skog bedre kompetanse og instrukser rettet spesielt mot furuskogskvalitetene. Det må også større biologisk kompetanse inn i den praktiske driften.
Optimal forvaltning for å ivareta naturverdiene er formelt vern av alle de viktigste naturskogsarealene som har kontinuitet. Dette gir langsiktig sikker bevaring av områdene samtidig som skogeiere får god økonomisk erstatning. Parallelt med dette bør arealene som ikke vernes, drives mer skånsomt, blant annet gjennom bruk av lukkede hogstformer, mer fokus på å spare alle kelo-elementer og bevisst sette igjen gamle trær som kan bli «kelo-rekrutter». I tillegg er skjøtsel i form av kontrollerte skogbranner viktig for å øke dannelsen av kelo-elementer på sikt.
Artsmangfoldet er selve livsgrunnlaget vårt. Vi kan kalle det klodens gull. Å ivareta og rekruttere skogens sølv er derfor et lite, men svært viktig bidrag, til både karbonlagring og til bevaring av rødlistede furuskogsarter for fremtidige generasjoner. Det er oppløftende å se at ny Norsk PEFC Skogstandard som trådte i kraft 1. mars 2023 har som krav om at all død ved av furu (som har vært døde i mer enn ett år) skal spares. Klarer vi det, samtidig som vi sikrer kontinuerlig rekruttering, kan skogens sølv skinne også inn i fremtiden.
Kilder, – se digital utgave av artikkelen på Norsk Skogbruks hjemmeside: www.norskskogbruk.no
