Biodrivstoff blir fremmet som et viktig bidrag til å redusere våre CO2-utslipp fra transportsektoren. Flere aktører satser friskt med planer om demo-produksjonsanlegg og politikerne har satt ambisiøse mål. Jeg er enig i at dette er en god utvikling for norsk skogbruk, men ønsker å mane til litt edruelighet i de perspektiver man trekker opp.
Debattinnlegg
TEKST: SVEIN EGGEN, LEDER EIDANGER SKOGEIERLAG
Så langt har disse målene ført til import av første generasjon biodiesel produsert på mais, soya, raps og andre oljeholdige vekster. Det er bred enighet om at dette ikke er smart, siden landbruksarealer er en begrensning og økt produksjon av slike vekster vil fortrenge matproduksjon. Man har derfor satt krav til 2. generasjon biodrivstoff basert på blant annet trevirke.
Det er flere problemer knyttet til dette: Teknisk (og økonomisk) er det mer utfordrende å få til regningsvarende kjemiske prosesser for å omvandle trestokken til en flytende bio-olje enn å utvinne dette fra oljeholdige planter. Teknologiene finnes, men det er behov for oppskalering og kommersialiser- ing. Når dette er gjort vil man vite om disse prosessene er konkurransedyktige.
Det andre problemet er tilgang på råvarer. Dersom vi antar følgende:
– Utbytte på 170 liter biodiesel pr m3 tøm- mervirke (Biozin og Synsel oppgir tall i dette området).
• Dagens norske forbruk av autodiesel er ca 4000 millioner liter årlig.
• Dagens hugst er litt i overkant av 10 mill m3, herav 55% sagtømmer og videre 40% av dette igjen blir avkapp (SB).
Med dette utgangspunktet er det lett å regne ut hva myndighetenes ambisjoner om 8% avansert biodrivstoff fra trevirke krever av råstoff, nemlig ca 1,9 mill m3.
