Vi må bedrive en skogforvaltning og et skogbruk som opprettholder eksisterende lagre lengst mulig, og bidrar til å bygge nye, varige lager. Og i sum er antakelig plukkhogst et vinnerkort i klimakampen.
TEXT: Gjermund Andersen
«PLUKKHOGST FØRER TIL glisne skoger og mindre produksjon av tømmer. Slikt skogbruk er derfor uegnet i klimakampen. Vi må satse på tette og hurtigvokste skoger skal det monne.» Dette er inntrykket man sitter igjen med ved å studere skognæringens informasjonsmateriell om skogbruk og klima. Men saken har mange sider, og i sum er antakeligvis motsatsen riktig: Plukkhogst er et vinnerkort i klimakampen.
LA OSS FØRST SLÅ FAST: Det som betyr noe for klimaet, er hvor mye karbon som til enhver tid er lagret i økosystemene. Mye i økosystemene betyr lite i atmosfæren
– og motsatt.
Vi må derfor bedrive en skogforvaltning og et skogbruk som opprettholder eksisterende lagre lengst mulig, og bidrar til å bygge nye, varige lager.
FOR SKOGENS DEL befinner 80–90 % av karbonlageret seg i jordsmonnet. Det nytter ikke utelukkende å se på bindingstakten i plantefeltene og volumet av tømmeret, vi må også se på utslippene fra skog og jord forbundet med hogst, med tørrstoffinnholdet i tømmeret, og på karbonets livsløp i produktene etter hogst. Og ikke minst: Lagrenes varighet
– omløpstida.
FLATEHOGST, SOM BENYTTES i 90 % av tilfellene medfører kraftige utslipp av karbon fra jorda. Ved at vi fjerner alle trærne på en flate mister vi også hele det grønne produksjonsapparatet
– karbonbindingen stopper helt opp. Enda verre er det at næringstransporten fra trærnes fotosyntese opphører
– livsviktig næring til soppfloraen stopper opp
– noe som fører til at nedbryterne i jordsmonnet får overtak over mykorrhizasoppene
– skogsjordas største karbonbank. Vi får en til dels kraftig nedbryting av organisk materiale, med tilhørende karbonutslipp.
SOM SKOGBRUKERE VET, stopper tilveksten mye fortere opp i en ensaldret skog enn i fleraldret skog. Det betyr at trærne raskere blir hogstmodne
– økonomisk. Dette medfører at vi hogger trærne i en fase der de virkelig kunne starte den store karbonbindingen i sine velutviklete trekroner. I stedet slipper vi store mengder karbon fri i løpet av en meget kort periode, og lenge før trærne er utvokst
– og starter på bar bakke.
GROVT SETT KAN vi si at halvparten av tømmeret går til sagbruk, resten til masseindustrien. Det som går til masseindustrien har en gjennomsnittlig levetid på under et år, før karbonet på nytt er sluppet ut i atmosfæren. Små tømmerdimensjoner gir dårlig utnyttelse av skurvirket
– en stor andel blir til avfall i form av flis, som ofte brukes til å fyre opp materialtørker. Det er antakeligvis ingen overdrivelse å si at kun 20–25 % av tømmeret havner i varige konstruksjoner.
«VARIGE» ER OGSÅ et relativt begrep. Med hurtigvokste plantefelt får vi svake materialer med kort levetid før de må skiftes ut. Skogen vokser for raskt og hogges for tidlig til å få fram den gode nordiske virkeskvaliteten. I stedet for å bygge hus som kan vare i flere hundre år, kan vi ikke påregne mer enn 30–40 års varighet på værutsatte deler av nye bygninger med det hurtigvokste virket.
ET MOMENT SOM ingen, eller svært få tar i betraktning, er forskjellen i tørrstoffinnholdet i hurtigvokst plantasjevirke kontra i seintvokst virke fra plukkhogstskog og fra naturskogen. I boka gjengir jeg tall fra det store «Virkesprosjektet» i regi av Norske Skog teknikk. Her dokumenteres det at naturskogtømmeret og tømmer fra plukkhogsten har en vesentlig høyere densitet, altså inneholder mye mer karbon per volumenhet. Dersom det er riktig at produksjonen, målt i kubikkmeter, er like stor i et systematisk plukkhogstskogbruk som i bestandskogbruket, (slik jeg prøvde å vise i en tidligere artikkel) betyr det at plukkhogstskogbruket binder vesentlig mer karbon enn plantasjene per arealenhet. Økt omløpstid bidrar til at lagringstiden blir lenger og det samlede lageret vesentlig større enn i bestandskogbruket.
