Det spør BI-professor Eli Moen i sin nye bok. Hun viser hvordan norsk politikk ikke har klart å fremme innovasjon, ny verdiskapning og arbeidsplasser for et grønt skifte og bruker skogsektoren som case-studium.
Moen konkluderer i alle hovedsak med at norsk politikks enorme satsing på omstilling og nyskaping for «det grønne skiftet» er mislykket. «Norge er mer avhengig av oljen enn noen sinne», skriver hun. Norsk FoI er «et resultat av en markedsbasert eller næringsnøytral næringspolitikk med en sterk prioritering av petroleums- og energinæringene», skriver hun. Hun viser til magre resultater særlig av det hun kaller radikal innovasjon, nemlig den som faktisk fører til grunnleggende nytt og nye produkter. Og hun kommer inn på flere årsaker til dette. I tillegg viser hun til eksempler på vellykkete innovasjonsmiljøer, noen få i Norge, og dessuten hvordan finnene har klart å etablere et innovasjonssamarbeid mellom næring og stat som har gitt svært gode resultater i finsk skogindustri.
Et poeng er hvordan globalisering og internasjonalisering har ført til et strukturelt skifte i hvordan innovasjon fører til resultater. Den tidligere såkalte lineære linjen, der forskningsideer kommersialiseres etter en gitt lineær prosess, er nå erstattet av en mer åpen innovasjonsform med en mer kompleks samarbeidsstruktur, i følge henne.
Hun opplever også at det er mer effektivt at bedrifter i næringen leder innovasjonen og som Moen kaller det «inntar en orkestrerende rolle». Hun kritiserer sterkt den norske FoI-modellen som i stor grad for det første støtter forskningsinstitusjonene mer enn selve næringsbedriftene (2/3-deler) og dessuten setter forskninga i førersetet for prosjektene. Hun mener finnene viser at dette må snus trill rundt.
I Finland bidrar videre staten med 60% støtte til prosjekter som settes i gang, der små og store bedrifter og forskningsinstiutter og universiteter forplikter seg i samarbeidet. Moen er ikke i tvil om at staten må bidra mer inn i innovasjonsprosessene også i Norge enn de har gjort til nå. Hun viser til at «alle» land som har lyktes med effektiv innovasjon med nye produkter som resultat, har vært støttet av staten, inkludert USA. Også Norges satsing innenfor oljen og dessuten andre industriell utvikling etter krigen viser at dette har vært effektivt, og er det som har skapt grunnlaget for dagens rikdom i Norge, påpeker Moen. Hun understreker imidlertid at ny statlig innblanding ikke må organiseres som de tidligere statsforetakene, som hun viser til mageplasket på 80-tallet. Nå må det ordnes på en mer moderne måte, tilpasset dagens globaliseringsmodell. Jfr eksempelet fra Finland.
Kritikken av norsk innovasjonspolitikk går imidlertid på flere forhold. Det ene er at politikerne etterhvert fører mer klimapolitikk som næring må innrette seg etter snarere enn en nærings- og industripolitikk med klimahensyn. (En industripolitikk som nærmest allerede er utradert etter skiftet til markedsstyring, skriver Moen.) Dette vises tydeligst gjennom hvordan politikerne setter klimamål, men ikke verdiskapningsmål. «Lavutslippssamfunnet er blitt overordnet målet for all politikk», påpeker hun.
I tillegg mener Moen det er utfordrende at denne klimapolitikken i stor grad er basert på internasjonal politikk som stadig oftere bare «ukritisk kopieres» og ikke tilpasses norske forhold. Moen viser flere eksempler der Norge bare har plagiert EU-regelverk. Dessuten fører en slik politikk til en overføring av makt på stadig flere områder til maktapparater utenfor landet, spesielt EU i denne sammenheng, påpeker Moen. Noe som også er et demokratisk problem.
Videre peker hun på at dette blant annet har ført til at politikerne påvirket av EU, selv i sin næringsnøytralitet, rett og slett har satset på fornybar energi som strategisk område. Med Fornybarsamfunnet 2050 som mål og argument. Resultatet er at energi, sammen med olje, har fått mest støtte og midler gjennom støtteapparatet. Annen næring har lidd under dette, mener Moen. Hun peker på hvordan Norge har tatt mål av seg å bli en energiprodusent og eksportør i stedet for å se på energi som et verktøy for annen produksjon, slik vannkraften tjente Norge i forrige århundret. «– Dette veivalget bryter med etablert industri-, nærings- og energipolitikk, som blant annet var en forutsetning for veksten i etterkrigstiden», skriver Moen.
At politikerne har utnevnt skognæringa til satsingsområde i det grønne skiftet «med betydelig verdiskapingspotensial som kan styrke fastlandsøkonomien», synes dessuten som en vits, når Moen videre viser hvor lite vår bransje har fått av virkemidler. Av forskningsmidler som har gått gjennom Norsk Forskningsråd (2017) er ti ganger så mye gått til energi som til skogsektoren. Og av de skogprosjektene som faktisk har fått midler, har disse også stort sett gått til energi – nemlig bioenergi og biodrivstoff. Noe som er lite formålstjenlig hvis målet er større verdiskapning og sysselsetting, i følge Moen, – all den tid dette er bulkproduksjon med lave marginer som gir lav konkurransekraft og generer få arbeidsplasser, samtidig som det forbruker store volumer med råstoff. I tillegg trekkes klimaeffekten i tvil…
For å få til omstilling og ny verdiskapning har virkemidlene vært rekordstore de siste stortingsperiodene. Fond, i tillegg til forskning har vært de store verktøyene. Disse har heller ikke virket særlig bra, mener Moen. Hun viser hvordan fondene har hatt for store krav til avkastning, opptil 20%, og at resultatet er at midlene brukes til å kjøpe seg inn andre fond – særlig i utlandet – som i mange tilfeller havner i skatteparadis. I stedet for å bygge verdiskapning i Norge, slik de var ment for. Symptomatisk nok var et fond på 100 milliarder, et av svarene da politikerne ble invitert til debatt under boklanseringa.
Så er det olje og finans vi skal leve av etter oljen, spør Moen – som mener vi må satse på fastlandsindustrien og realøkonomien. Og fortsetter med å vise at det globale finanssystemet slik det er i dag, har skapt store problemer for realøkonomien. «Profittjaget gjør det vanskelig for bedrifter å forske og innovere. Det hindrer innovasjon og fører til realøkonomisk svekkelse,» skriver hun. Men hun mener at politikerne kan endre spillereglene som kan bidra til investeringer til ny industri med de rette grepene. «En viktig lærdom i dag er at en markedsstyrt næringspolitikk ikke virker. Næringsnøytralitet er ikke nøytralt; det fører hverken til positiv vekst eller utvikling. Skal landet sikres fremtidige inntekter, er det nødvendig at staten tar nye grep», avslutter hun. Å se til hvordan finnene (og Borregaard) jobber, kan synes å være en god start.
«Hva skal vi leve av etter oljen?» er en lettlest og oversiktlig bok med logiske resonnementer, godt dokumentert med stort kildemateriale. Den drøfter en av våre viktigste utfordringer og viser skogsektorens ubrukte potensial og muligheter – som står klar til å benyttes, – bare med litt politisk hjelp. Interessant lesing for alle som er interessert i samfunns- og sosialøkonomi, den grønne omstillinga og særlig hvis du i tillegg er opptatt av norsk skognæring.
