Arbeiderpartiets landsmøte ble holdt i en skjellsettende tid. Partiets suksess er knyttet til staten som innovatør, industri- og næringsutvikler og til arbeid, trygghet og inntekt for folk flest med utvikling av den moderne velferdsstaten. De store sosiale reformene var ikke mulig uten en langsiktig politikk for produksjonslivet (fiskeriene, landbruk og industri). Dette forsto politikerne bak Kriseforliket mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet i 1935. De handlet deretter.
Tekst: per Olaf Lundteigen, Stirtingsrepresentant (Sp)
Nå står partier − som land − overfor store utfordringer. Velgerne er utrygge og på vandring over hele Europa. Selv godt organiserte partier, som de sosial- og kristelig- demokratiske, taper eller går i oppløsning. Ledende sosialdemokrater og det etablerte kommentariatet hevder det skyldes en høyrepopulistisk flodbølge. Jeg vil hevde at den i minst like stor grad skyldes at i flere europeiske land har de sosialdemokratiske partiene fjerna seg fra arbeidsfolk som hver dag holder samfunnet i gang.
I Norge er situasjonen spesiell. Vi har hatt en økonomi helt utenom det vanlige, som følge av olje og gass. Det gjør at våre utfordringer virker mindre. Men de er større enn mange liker å tro, når vi ser på vår råvarebaserte økonomi så vel som privathusholdningenes høye og stadig økende gjeldsnivå. Vi har derfor større omstillingsutfordringer enn de fleste europeiske land. Det stiller igjen større krav til det politiske lederskapet.
Jeg mener at dersom vi skal lykkes i fellesskap, må vi kombinere den videre utvikling av oljeindustrien med det grønne skiftet. Vi må bruke handlingsrommet nå til å finansiere framtidas næringsinvesteringer. Vi må videreforedle våre naturressurser for å skape nye, godt betalte arbeidsplasser i produksjonslivet. Slik kan vi skape et samspill mellom svart karbon og grønt karbon. Vi trenger et nytt kriseforlik.
Oljebransjen har i en årrekke stått for brorparten av eksportinntektene, ti ganger størrelsen på investeringene i fastlandsnæringene og de største skatte- og avgiftsinntektene. Tiår med høy oljepris skapte en inntektsstrøm ingen hadde tenkt seg og et forbruk mange bare hadde drømt om. Det er betimelig å minne om advarslene fra de første olje- meldinger på 1970-tallet. Petroleum, het det den gang, er en begrenset ressurs. Oljevirksomheten kan berike og videreutvikle vårt egentlige livsgrunnlag, fastlandsøkonomien, men må aldri få erstatte denne.
Advarslene ble ikke fulgt. Det alene er alvorlig. Utvikling på energimarkedene, Paris-avtalen og en global økonomi i ubalanse, gjør alvoret enda større. Vi er blitt for avhengige av råvaresalg (olje og gass) og det markedet som kundene systematisk ønsker å frigjøre seg fra. Grønn politikk er å redusere utslipp av fossilt CO2. Store handelsunderskudd, petroleumsmarkedenes inflasjonseffekter og deres innvirkning på finans- og valutamarkeder gir internasjonal bekymring.
Alle produkter som i dag produseres med basis i svart (fossilt) karbon kan produseres med basis i grønt (fornybart) karbon (byg- ningsmaterialer, kjemikalier, kompositt, tekstiler mm.) Borregaard produserer kjemikalier, vanilje mm. av gran.
Sveriges statsminister Stefan Løfven sa i en tale i Nordisk Råd 01.11.16 der Agenda 2030 ble drøftet:
«Jag har en förslag. Varfør kan vi inte börja med skogen? Eftersom jag är uppväkst vid randen av en skog kan vi börja med skogen. Vi har en fantastisk naturresurs, och det talas ibland om det nordiska bioundret. Jag tror at vi skal kunne hitta gemensamma strategier för en hållbar bioekonomi».
I satsingen på grønt karbon er Norge dessverre på hæla sammenlignet med milliardsatsingene i våre naboland. For å gjennomføre en nødvendig satsing på bioøkonomien må vi forlate den økonomiske liberalismen. Dette fordi den hviler på to feilaktige grunnsetninger.
For det første: La markedet bestemme! Å forlenge markedet for «svarte» produkter er en konserverende strategi. Det er ikke en inno- vasjonsstrategi. Nye grønne produkter må til.
For det andre: Nyliberalismen har som feilaktig forutsetning at staten er «næringsnøytral» (alle næringer skal stilles likt). Denne forutsetning inntrer aldri. Ingen stat er «næringsnøytral», og absolutt ikke den nor- ske petroleumsstaten. Staten kan aldri stikke hodet i sanden og overlate næringspoli- tikken til markedet. Gjør staten det, vinner gårsdagens industri og gamle dagers interesser. Det trengs et nytt grønt kriseforlik!
Som første trinn i dette arbeidet må det etableres et økonomisk sterkt grønt statlig investeringsselskap for å fremme kommersialisering av ny teknologi for foredling av grønt karbon fra torsk, gran og timotei. Senterpartiet har i Stortinget foreslått at det etableres et grønt investeringsselskap for utvikling av teknologibedrifter som baserer seg på grønt (fornybart) karbon, jf. Innst. 61 S (2015-2016), som vi i vårt alternative budsjett har foreslått å tilføre 10 mrd. kroner i fondskapital. Dette skal medvirke til rammebetingelser for lønnsomme norske arbeids- plasser. Bedriftene kan derved gi folk fast arbeid. Lokalsamfunn blir rusta opp. Det er bruken av skog og foredling av tømmer som er første oppgave i å gi det grønne skiftet ett positivt, konkret innhold. Vår politikk skal skape håp og resultater for hele flokken, i et samfunn som kjennetegnes av fellesskap, jevnbyrdighet og tillit mellom folk.
(Kronikken stod først i Klassekampen 21 april. Innlegget er redigert.)
