Skog er helt sentral i klimapolitikken. Hvorfor vegrer politikerne seg for å ta den på alvor?
TEKST: GUNNAR GUNDERSEN, SENIORRÅDGIVER GLOMMEN MJØSEN SKOG
Norsk Skogbruks redaktør setter fokus på noe viktig i nr 3/23. I Norge har vi over mange tiår hatt fokus på å bygge opp skogressursen. Hogsten har vært på halvparten av tilveksten og norske skoger har dermed årlig «samlet opp» halvparten av norske utslipp av klimagasser. Vi har vært en klimaaktør lenge før noen fant opp ordet. Hvorfor tar ikke klimapolitikken skogens sentrale rolle på alvor og anerkjenner hvor viktig det er å investere i vekstkraftig og gjerne mer vekstkraftig skog om klimamålene skal nås? Skal klimapolitikken utvikle en bred legitimitet og troverdighet må det skje. Fotosyntesen er den mest effektive og desidert billigste CCS-«teknologien» vi kjenner. Den bør komme til sin rett i politikken også.
Det første som i dag er bemerkelsesverdig er EUs måte å regne utslipp på. I korte og forenklede trekk går det ut på at skogens klimaregnskap beregnes med utgangspunkt i en referanseperiode. Avvirkes det mer enn det man gjorde den gang, regnes det som utslipp. Når avvirkningen i Norge så øker som resultat av at skogen som er bygd opp er hogstmoden og det grønne skifte etterspør mer fornybart, vil norske skoger måtte bokføre netto utslipp! Dette til tross for at tilveksten fortsatt er betydelig høyere enn hogsten. Dermed er også den reelle karbonbindingen i norske skoger fortsatt sterkt positiv, men EUs regnemestere vil ha den til å være negativ. Dette gir ikke troverdighet og heller ikke legitimitet.
I Norge viser beregninger i nasjonalbudsjettet at netto-opptak i skog vil gå litt ned. Mye av skogen har passert sin optimale vekstalder. Når avvirkningen øker og en større del av tilveksten tas ut, vil netto årlig binding i stående skog avta om man ikke fornyer skogen. Den er i en så høy alder at naturlig nedbryting øker. Jo nærmere en skog er «klimaks» jo mer er det et nullsumspill mht klima. Ser man på et større, urørt (vernet) areal skog over tid vil det råtne, dø og blåse ned like mye som det vokser opp nytt. Det vil imidlertid fortsatt være lagret store mengder karbon.
Da kommer vi til EU-paradoks nr 2; begrepet «addisjonalitet». Grovt forenklet er dette en måte å sette alt eksisterende skogbruk på sidelinjen og bare anerkjenne karbonbinding på arealer som ikke tidligere har vært skogkledd. Dermed anerkjennes ikke at 1) moderne skogbruk vet mye om hvordan man skal investere i skogkultur og forbedre skogpleien slik at veksten øker og 2) heller ikke at tømmer binder karbon etter at det er hogd. Hvor lenge karbonet bindes er avhengig av tømmerkjøpers bruk av tømmeret. Karbonet kan bli bundet i 1000 år som i stavkirkene eller brennes opp og resirkuleres umiddelbart som i biobrensel. En klimapolitikk med legitimitet og troverdighet må inn i disse avveiningene!
Alt dette er svært paradoksalt, fordi klimapolitikken burde være opptatt av både å stimulere til mer aktiv skogforvaltning, selvfølgelig innenfor miljøsertifiseringens krav, og av å stimulere til langsiktig binding av karbon gjennom hvordan tømmeret brukes. Det vil kreve at det utvikles et system der man følger karbonstrømmen: Skogbruket binder karbon. Skogbruket leverer karbon til en kjøper. Det er kjøpers anvendelse av tømmeret som avgjør om karbonet går inn i produkter med langsiktig binding eller om karbonet resirkuleres raskt. Karbon som er bundet i tømmer frigjøres altså ikke ved hogst. Det avgjøres av kjøpers bruk av tømmeret. Et system som følger karbonstrømmen og ser reelt på hvor binding og oppløsning skjer, ville stimulere sterkt til rett adferd i alle ledd. Der er man ikke i dag og systemet mangler dermed troverdighet og legitimitet. Er ikke klimapolitikk viktig nok til at man er villig til å utvikle det?
Det vokser nå fram, som Norsk Skogbruk beskriver, et marked for karbonkreditter. Det er en privat avtale mellom en kjøper som ønsker å bidra til mer karbonbinding gjennom å kjøpe karbonkreditter hos en selger som har mulighet til å binde karbon i sin virksomhet.
Norge har svært god historikk og oversikt over utviklingen i norsk skogbruk. Gjennom bevisst satsing og forbedret skogkultur har tilvekst og stående volum hhv fordoblet seg og tredoblet seg over en hundreårsperiode. Dermed vet vi også at i et langsiktig perspektiv er investeringsnivå, skogskjøtsel, planteforedling og andre tiltak viktige for hvor mye og hva slags skog som vokser fram. Det er dermed mange faktorer som påvirker hvor effektiv skogen er som klimaaktør.
Politikk er imidlertid i sin natur kortsiktig. I et svært kortsiktig perspektiv vil vern av skog være en effektiv klimapolitikk, spesielt i land som har et behov for å gjenreise sine skoger. Norsk skoghistorie illustrerer det. Kombinert med at politikere skal gjenvelges hvert fjerde år er dette sterke insentiver til å velge kortsiktige løsninger, men det er ødeleggende for langsiktig klimapolitikk og også svært destruktivt mht det grønne skifte, foredlingsindustri, distriktsysselsetting osv. Det er mange grunner til å bringe mer kunnskap om skog inn i klimapolitikken.
