– Alle har tjent penger de siste årene, men ikke vi. Vi blir hele tiden presset på pris og får aldri anledning til å bygge opp noen buffer når det er gode tider. Så når de dårlige tidene nå kommer, har vi ikke noe å gå på. Da kan det bli konkurser.
Det er Kåre Olav Strand i Finnskogen Skogservice AS som forteller. Han har vært i bransjen i hele sitt liv. Nå angrer han på at han bestilte sin siste hogstmaskin.
– Ja, jeg bestilte den jo i fjor. Da så jeg lysere på forholdene. Men så er jo leveringstida så lang, og maskinen jeg skulle fått for lenge siden og i hvert fall innenfor dette året, kommer nå ikke får utpå nyåret. Jeg ljuger ikke om jeg forteller at jeg flere ganger i høst har angret på bestillingen, forteller Strand.
OVERLEVER PÅ MASKINBYTTER
Med ny maskin må han gå for en ny fireårsperiode om kjøpet skal lønne seg. Men Strand tjener ikke penger på driften slik forholdene er i dag.
– Nei, og det ser ut til å gjelde alle i bransjen. Det er maskinbyttene som lønner seg og bærer driften. Jeg bygger jo egen kapital når jeg betaler ned på maskinen. Og det som skaper overskudd er når jeg selger maskinen min. Så går jeg i minus de årene jeg ikke handler maskin, forteller han. Strand er klar på at han ikke er alene om dette. Han var nylig på MEFs bransjetreff og opplever at dette er gjengs hos kollegaene.
– I regnskapene til skogsentreprenører ser man at det er «annen inntekt» som skaper overskuddene, mens drifta går i minus. Og «annen inntekt» betyr salg av maskiner. Det er altså bare kapitalen som legges i maskinene som gir overskudd.
JOBBER FOR MYE
– En representant fra Danske Bank fortalte nylig på MEFs bransjetreff at bankens risiko er mye større når de støtter lån på en skogsmaskin enn for alle andre anleggsmaskiner. Mens vi gjerne sitter i 10 og 12 timer på maskinen hver dag for å sørge for at det går rundt, kan Strand bekrefte. Han har selv voksne barn, men legger ikke skjul på at han så lite til dem gjennom oppveksten deres. MEFs ferske medlemsundersøkelse blant skogmaskinentreprenører viser også hvordan jobbens innvirkning på de familiære forholdene er viktigste faktor når folk velger å slutte. (Se egen sak om undersøkelsen).
ALT ER DYRERE
Men Strand elsker jobben sin når forholdene gjør at det økonomiske går rundt.
– Jeg liker å kjøre maskin, jeg trives i eget selskap og jeg liker å være ute i skogen. Så dette er absolutt jobben for meg, når økonomien går i balanse og lønna er til å leve av, sier han.
Og det går når tidene er gode og kostnadene for øvrig lave, men med den galopperende prisveksten siste året har det altså gått trådt, og det er flere elementer som virker inn. Først er det dieselprisen. Strand forteller hvordan det ble ramaskrik den gangen dieselen gikk opp til fem kroner literen. Nå ligger den på 15 kroner literen.
– Det utgjør jo en stor kostnad når jeg bruker drøye 26 000 liter på hogstmaskinen i året. (Og lass bæreren bruker rundt 30 000 liter årlig). I tillegg har AdBlue også blitt tre ganger så dyrt. For bare tre år siden kostet den femseks kroner literen. Nå er den oppe i 17–18 kroner. På min maskin bruker jeg rundt 1000 liter i året av den. Så denne prisveksten kommer på toppen av dieselprisoppgangen. I tillegg kommer renteøkning og videre at alt av deler og driftsutstyr til maskinen har blitt dyrere. For eksempel har kjeder og sverd mer enn doblet seg i pris. Sverdene pleide å koste 400 kr stykke. Nå koster de 1000 kr pr stykk, forteller han som bruker rundt 30 sverd i året.
DET KOSTER Å VENTE PÅ MASKINER
På toppen av det igjen koster det å vente på nye maskiner. Den nye hogstmaskinen Strand skal få, har stått i Finland og ventet på datautstyr som det har tatt tid å oppdrive. Fordi den ikke kommer før over nyttår skaper det problemer for Strands regnskap for dette året. I august lå han 180 000 kroner i minus. Så håper han det skal gå i balanse mot årsskiftet. Men han vet at han balanserer rundt null, når han burde hatt 10 % minst i pluss. For søskenbarnet hans, som eier lassbæreren og kjører ut alt Strand hogger, ble ventetiden på ny maskin ekstra dyr.
– De ti månedene han måtte vente ekstra var han uheldig og fikk reparasjoner som kostet ham 200 000–300 000 kroner. Det er jo derfor vi skifter maskiner etter en viss tid, for å minske reparasjonskostnadene og selvsagt ståtid, når repareasjon utføres. Den får vi jo ikke igjen for, påpeker Strand.
FÅR HJELP AV FAREN
Det var også økonomiske forhold som gjorde at Strand solgte ut lassbærervirksomheten for noen år siden.
– Jeg så at risikoen ble for stor for meg og ville selge lassbærerne til han som kjørte for meg i 2019. Men han ville ikke ta den risikoen. Så var det søsken barnet mitt, Idar som er i 20-åra, som kjøpte seg inn. Han er egentlig snekker, men har forhold til skogbruk. Faren hans har kjørt i lang tid. Idar kjøpte ut 2018-maskinen min i 2019 og har kjørt for meg siden, forteller Strand om søskenbarnet sitt. Og mens vi er på besøk kommer faren til Idar på vei til å overta for sønnen sin og kjøre neste skift på lassbæreren. Han forteller at han avhjelper situasjonen når det trengs, for at det skal gå rundt. Så går han hjemme når det er mindre å gjøre og sønnen kan holde fortet alene. Når vi spør hva de kan ta ut i lønn, antyder han rundt 500 000 kr årlig til sammen.
– Så har altså ventetiden på ny maskin kostet sønnen min flere hundretusen kroner siste året. Da blir overskuddet litt knepent, bekrefter han.
PRUTER PÅ INDEKSEN
Så har altså MEF arbeidet med indeksen for skogsentreprenørene, som skal synliggjøre prisveksten deres overfor oppdragsgiver. Med den ustabile situasjonen og uforutsigbare prishopp kom indeksen som pleide å komme kvartalsvis ut månedlig i sommer, for å sikre at kostnadsveksten skulle fanges opp. Strands erfaring er imidlertid at indeksen ikke treffer og videre opplever han at oppdragsgiver mener at entreprenør må ta noe av kostnadsveksten selv.
– For eksempel fikk vi 10 kroner pr liter i tilskudd som såkalt dieselkompensasjon da prisen økte. Men det var jo ikke bare dieselen som kostet mer, så det var ikke nok. Så ble diesel kompensasjonen byttet ut med indeks reguleringen, først på 4 % og senere på 6,3 %. Men denne dekker ikke engang den ekstra dieselkostnaden. Indeksen treffer ikke. Og når oppdragsgiver i tillegg pruter på indeksen, blir det ikke mye igjen. Og vi har rett og slett ikke noe å gå på for å takle denne dyrtida. Da tidene var gode, ble vi også presset på pris. Derfor har vi ikke fått bygd oss opp noen buffer til å møte de dårlige tidene som nå skyller innover oss, forklarer Strand.
FRYKTER NEDGANG I OPPDRAG
Strand kjører bare for SB Skog. Nå opplever han imidlertid et lite skifte hos sin oppdragsgiver og håper det kan være starten på en endring.
– Ja, våre kontakter i SB Skog begynner å forstå situasjonen entreprenørene står i nå, og er etter hvert blitt mer imøtekommende. Vi arbeider jo i et område med de laveste driftsprisene
– av en eller annen grunn. Men jeg håper på litt bedre tider etter hvert nå, sier Strand.
Hvis han får nok å gjøre da. Strand har fått signaler om at det kan bli mindre oppdrag.
– Vi merker at sagbrukene nå kniper igjen. Jeg frykter at det kan resultere i færre oppdrag. Helst ønsker jeg at maskinen min skal ta ut 60 000 m3 i året. Og søker egentlig etter en makker som kan kjøre et skift til. Men i år havner jeg på 40 000 m3. Det er selvsagt fordi jeg ikke kan kjøre alt selv. Men skal jeg ha to skift er jeg også avhengig av få nok oppdrag til 60 000 m3. For tar jeg inn en til, blir jeg jo selv sittende hjemme hvis oppdragsmengden går ned, og det har jeg ikke råd til, forklarer han. Så er ikke selve rekrutteringen så enkel heller. Strand har lyst ut stillingen, men har ikke fått så mange å velge i, noe som kanskje også er symptomatisk, undrer han.
TID FOR «DÅRLIGE» BESTAND
At oppdragsmengden minker skyldes at aktiviteten på sagbrukene går ned i takt med nedgangen i trelastmarkedet og byggevirksomheten i urolige tider som nå. Mens masseindustrien skriker etter virke. Strands maskin er imidlertid for grov til å kjøre tynninger. Men for å sikre oppdrag hogger han nå dårligere bestand med høy massevirkeandel. Skogen vi besøker Strand i har en sagtømmerandel på under 50 % og massevirkeandel på 44 %. En del råtebefengt energivirke går også greit i en tid med høye energipriser. Og bjørka går til en lokal vedprodusent som nå betaler 600 kr kubikken.
– Dette er også et ganske godt oppdrag sånn driftsmessig. Det er avgjørende. For det er de gode driftene vi klarer å tjene penger på, konstaterer Strand, som altså har talt på knappene i høst, noe han vet han ikke er alene om. At han blant annet har ansvar for at flere er involvert, som søskenbarnet sitt, gjør imidlertid at han går på en ny fireårsperiode. Hadde han eid begge maskinene selv, ville han gitt seg, kan han forteller. Men det er heller ikke så lett å gi seg etter 33 år i skogen.
– Jeg håper på bedre tider nå. Jeg liker jo jobben min, avslutter Strand.
