Etter flere år med overvåking av askeskuddsjuke på faste flater
ser vi at skadeutviklingen på enkelttrær og i bestand skjer fort, også i områder hvor sjukdommen bare har vært til stede i noen få år. Skadeomfanget øker fra år til år, trær i alle aldersklasser angripes og dødeligheten er høy, særlig blant de yngste trærne.
TEKST: VOLKMAR TIMMERMANN, NIBIO
For å undersøke hvordan og hvor fort askeskuddsjuke utvikler seg, opprettet vi derfor åtte overvåkingsflater i askebestand i tre regioner i hhv. 2009, 2010 og 2012 (Figur 1). Der overvåker vi årlig utviklingen av sjukdommen på enkelttrær av ulik alder og størrelse.
SKADEUTVIKLING 2009–2016
Det var bare en liten andel friske asketrær igjen på de fem overvåkingsflatene på Sør- og Østlandet i 2016, og to tredjedeler av trærne var døde eller døende. Mest dramatisk har utviklingen vært for de minste asketrærne med høyest dødelighet, men også blant de mellomstore og store asketrærne var det mange skadde og døde trær i 2016. Også på Vestlandet har vi registrert stadig færre friske og en økende andel døde trær. På to flater ble det observert en tydelig forverring i kronetilstanden i forhold til tidligere år, mens det på den nordligste flata med den korteste sjukdomshistorien fortsatt er relativt få synlige symptomer.
Resultatene viser at sjukdomsutviklingen skjer fort, også i områder som bare har hatt sjukdommen i noen få år, eller som er relativt isolerte fra andre askeforekomster. Skadeomfanget øker fra år til år i alle regioner, og trær i alle aldersklasser angripes. Særlig de minste trærne (tilveksten) er utsatt, men også de mellomstore framtidstrærne er truet. Store, dominante trær kan leve lenge med sjukdommen og danner ofte vannris for å kompensere for løvet som er tapt gjennom sjukdommen (Figur 2). Dette fører til en midlertidig økning i bladmassen, men er egentlig et symptom på stress, og etter gjentatte, kraftige angrep kan også disse trærne svekkes og dø.
ASKAS FRAMTIDSUTSIKTER
Både små og store trær som er angrepet av askeskuddsjuke, svekkes av sjukdommen og vil derfor være mer utsatt for andre skadegjørere (som honningsopp), for konkurranse og ugunstige miljøfaktorer (f.eks. vannmettet jordsmonn). På alle overvåkingsflater har likevel noen trær i alle aldersklasser holdt seg helt friske (Figur 3), selv etter mange år med askeskuddsjuke til stede. Dette kan tyde på at det fins forskjeller i motstandsdyktighet mot sjukdommen hos ask som kan være genetisk betinget. Slike individer vil være svært verdifulle for genressursforvaltningen og utviklingen av motstandsdyktig materiale i et framtidig foredlingsprogram for å bevare ask som art. Det er derfor viktig å følge kronetilstanden hos disse trærne i årene framover for å se om de fortsatt holder seg friske. En litt mer omfattende artikkel om overvåking av askeskuddsjuke er lagt ut på NIBIO’s hjemmesider her:
