I rapporten til Brunner m. fl. (2023) om selektive hogster konkluderes det: «Risikoer for vindfall og snøbrekk i bledningsbestand er lavere sammenlignet med ensaldrede bestand.» Denne konklusjonen kan være feil for dagens skogbruk i Norge.
Tekst: Svein Solberg
Forfatterne medgir at den sosiale stabiliteten (bestandstabiliteten) er lav: «Bestandsstabiliteten har lite å si i bledningsskogen…», og dermed vil bledningsskogens stabilitet avhenge av enkelttrestabiliteten alene. Når det gjelder denne, så hevder de at «Trær som vokser opp som enkelttrær i bledningsskogen har oftest en veldig høy enkelttrestabilitet med lange kroner og tilsvarende store rotsystemer.» Men denne påstanden er ikke underbygget på noen måte, verken med litteraturhensvisning, egne data eller noen plausibel forklaring.
De viser til en finsk studie av Pukkala m. fl. (2016) som konkluderer med at «… continuous cover management decreases wind damage, as compared to even-aged management.» Den studien er basert på en ensaldret skog som hadde hatt gjentatte tynninger, og så ved ca 75 års alder og ca 20 m høyde ble treantallet redusert til mellom 22 og 52 trær per daa. Dette tilsvarer skjermstilling eller noe høyere tetthet. Noen måneder etterpå ble skogen rammet av storm, og det ble store skader. Dette er ikke relevant for dagens flateskogbruk med gran i Norge. Den består oftest av en avstandsregulering, få eller ingen tynninger og så sluttavvirking. Det er sjelden at man tar en sterk tynning eller skjermstilling ved så høy alder og trehøyde. Det var også et spesielt sammentreff i tid i denne studien, ved at stormen kom like etter hogstinngrepet.
Det finnes flere publikasjoner som viser mer vind- og snøskader i ensaldret, homogen skog enn i bledningspreget skog med strukturvariasjon, men det finnes også flere publikasjoner som viser det motsatte. Mye av skogen i Europa i dag er et resultat av at det har vært drevet en skogbehandling i mange 10-år med tett ungskog og flere og seine tynninger. Slik skog får lav enkelttrestabilitet og lav sosial stabilitet. Det påvirker datamaterialet i mange studier. Effekten av et mer moderne flateskogbruk på stabiliteten er i liten grad fanget opp i publiserte arbeider.
Vi må ha en mekanistisk forståelse på plass her. Det er mulig å oppnå høy enkeltrestabilitet med lange kroner i bledningsskog, men det betinger at framtidstrærne fristilles på et tidlig tidspunkt og da gis mye plass. Spørsmålet er hvor mye man da må ofre av volum- og verdiproduksjon. I tillegg kommer at bledningsskogbruk fremmer gran, som er det treslaget som er mest utsatt for vindskader. Bledningsskogbruket fører også til lengre omløpstider, og det tilseier økt risiko for skader. Dette dels fordi trærne kan akkumulere mer råte og dermed få svakere forankring, og dels fordi lengre omløpstid statistisk sett øker sjansen for at det skjer minst én storm i løpet av omløpet.
I flateskogbruket kan vi til sammenlikning oppnå den stabiliteten vi ønsker, ved å endre på utgangstetthet etter avstandsregulering og antall og tidspunkt for tynninger. Med lav utgangstetthet og ingen tynninger så kan vi maksimere både enkelttre- og sosial stabilitet. Sjøl om dette bør avveies mot volum- og verdiproduksjon, og det kan tale for noe høyere utgangstetthet og kanskje en eller to tynninger i noen tilfeller, så er poenget at vi med flateskogbruk har valgfrihet som gir oss full kontroll på stabiliteten.
Det er mulig at det totalt sett kan være riktig å drive mer bledning i Norge. Men det er i så fall en beslutning som i stor grad er basert på verdivalg eller skogpolitikk, hvor man legger vekt på sammensetningen av økosystemtjenester. Uansett så må det faglige grunnlaget være riktig, og forfatterne har her ikke presentert et tilfredstillende grunnlag for sin konklusjon.
Litteratur: Brunner, A., Hanssen, K.H. & Granhus, A. 2023. Selektive hogster – en kunnskapssammenstilling. MINA fagrapport 88.
