Skogeier selger karbonlagring – får både i pose og sekk

Kan skogeiere tjene penger på karbonlagring eller er det en myte? Svenske Skogsforum har møtt Ronny Johansson, en skogeier som selv tok initiativ til å selge karbonlagring i egen skog. Han leier ut tre hektar fulltynnet furuskog og får bedre betalt enn tynningsnettoen, – hvert år i tretti år. For godt til å være sant? Døm selv.

 

TEKST OG FOTO: TORBJÖRN JOHNSSEN, SKOGSFORUM (OVERSATT AV LINE VENN)

Stadig flere muligheter dukker opp for de som ønsker å kompensere sine karbondioksidutslipp i voksende skog. Alt fra nye planteprosjekter i Afrika til gjenplanting av dyrkbar mark i Sverige.Eller i biokull laget av skogs råstoff. Til nå har skognæringen og også skog­ eierforeningene hatt en negativ hold­ning til karbonlagringsprosjekter i voksende skog. I debatten stilles ofte karbonlagring opp mot nytten av å avvirke skogen når tømmeret erstatter fossile materialer. Alt virker svart eller hvitt, enten eller. Rett eller galt.

 

KUTTET UTSLIPPENE MAKS

Skogeier Ronny Johansson i Hattsjö­hult på det sørsvenske høylandet har lang erfaring fra bransjen. På gården er det store arealer med ungskog etter at betydelige områder med dårlig beite har grodd til. Det meste er godt tynnet og har mange år igjen til slutt­hogst, og Ronny har derfor tenkt på flere muligheter for å få inntekter fra skogen. Gjennom bekjentskaper kom han i kontakt med teknologiselskapet ICmedia i Växjö, som jobbet med sin bærekraftsprofil. Selskapet, som selger store skjermer, hadde gjort «alt det kunne» for å redusere CO2­utslippene,som grønn strøm, fossilfri oppvarming,elbiler og mer miljøvennlig produk­sjon. Men det var fortsatt CO2­utslipp som var vanskelig eller umulig å kutte. Selskapet hadde hyret inn en miljø­rådgiver som beregnet CO2-­utslippene og hvordan de kunne håndteres. Så mye som mulig skulle kuttes, men resten måtte kompenseres.

Mange kaller CO2­-kompensasjon «greenwash» eller en måte å kjøpe seg fri fra å kutte utslippene. Men livet er ikke fullt så enkelt. Bruker du for eksempel svensk «grønn strøm», som i prinsippet er helt fossilfri, gir det likevel en CO2­belastning på 19 g/kWh*. Bygging og vedlikehold av produksjon og distribusjon av elektrisitet setter et avtrykk som er vanskelig å fjerne helt.

*19 g CO2/kWh er en verdi som miljørådgiveren angir som karbon­dioksidutslipp fra fornybar elektrisitets­blanding, med kilde Naturskyddsföreningen. Energimyndigheten.se opplyser at karbondioksidutslippene fra «Nordisk elmix» er på nivået 90 g/kWh.­

 

RESTUTSLIPP MÅTTE KOMPENSERES

Miljørådgiveren som beregnet ICmedias utslipp kom til at det var 30,2 tonn CO2 igjen per år, og disse ønsket selskapet nå å kompensere. Av disse var 4,4 tonn biogen CO2, hovedsakelig fra oppvarming av lokalene med biodrivstoff og 1,9 tonn CO2 fra (grønn) elektrisk energi. Størstedelen (23,9 tonn) kom fra produksjon og transport av de importerte monitorene. Selskapet ønsket ikke å lagre karbondioksidet i et eller annet fjernt skogplantings­prosjekt, men de ønsket å gjøre det lokalt med full transparens og mulig­het for å konkret kunne inspisere karbonlagret sitt. Valget ble et karbon­lager i Smålands skogvekst.

Miljørådgiveren regnet ut at 30,2 tonn karbondioksid per år tilsvarer omtrent det samme som tre hektar middels produktiv skog i det syd­svenske høylandet tar opp i løpet av et år. En årlig tilvekst på 7,5 m³ tømmer tilsvarer rundt 5,6 tonn med tørrstoff per år. Hvert tonn dyrket tørrstoff binder 1,8 tonn CO2 og det gir om­kring 10,3 tonn karbonbinding per hektar årlig. Ifølge dette regnestykket ble det dermed nødvendig med 2,9 hektar skog for å ta opp 30,2 tonn CO2 per år.

 

8575 SEK PR HEKTAR ÅRLIG I 30 ÅR

ICmedia ønsket å leie et egnet skogs­område i 30 år. Stort nok til å matche karbonlageret og stabilt nok til å stå over tid uten behov for kompliserte revisjoner. Miljørådgiveren teller ikke karbonet som allerede er bundet i bestandet, og heller ikke karbonet som er bundet opp, eller skal bindes opp i bakken. Det ville nok blitt alt for komplisert og det er også van­skelig å finne gode og pålitelige data. Jordbundet karbon blir sett på som en ren bonus, men regnes ikke med. Bestandets karbonlagring er beregnet etter Riksskogtaxeringens gjennom­snitt for boniteter i regionen, selv om skog i dagens alder etter skog bruks­planen vokser mer akkurat nå.

Leiekontrakten er skrevet for 30 år. Grunneier skal sørge for riktig mengdeskog i henhold til avtalt areal og der­som trær eller deler av bestandet blir skadet skal det skaffes et annet sammen­lignbart areal. Pris og volum refor­handles hvert femte år. Hvis bedriften lykkes med å redusere CO2­-utslippene sine, kan de redusere arealet de leier. Prisen for karbonlagring er basert på prisen for utslippsrettigheter, som ifølge avtalen er satt til 825,50 SEK per m³. Dette gir, for de avtalte 2,9 hektar (ved 7,5 m³/ha og år i vekst) en årlig sum på 24 870 SEK, altså 8575 SEK/ha. Summen skal betales i mars hvert år og skal justeres med konsumprisindeks.

 

«NYE PENGER» FOR Å LA SKOGEN VOKSE

Ronny har bestemt to områder på til sammen litt over tre hektar som skal brukes til dette karbonlageret. Området består av furudominert skog i alderen 35­45 år på bonitet. Bestandene er nylig tynnet og kan lett stå i 30 år uten nye inngrep. Normal hogstalder for furu i dette området vil være rundt 80 år eller mer, så han har god margin. Hadde han ikke solgt karbonlager i denne skogen, ville den fortsatt bare stått og vokst de neste 30 årene uten inngripen, så enhver ekstra inntekts­mulighet i denne skogen er «nye penger».

FOR GODT TIL Å VÆRE SANT?

Det unike med løsningen til Ronny Johansson er at han tok direkte kontakt med et selskap uten mellomledd. Ordningen er ukomplisert selv om den definitivt kan diskuteres fra et «greenwash-­perspektiv». Men vi lever i en fri verden og dette er en avtale mellom et selskap som ønsker å kjøpe en slik løsning og en skogeier som villig til å avsette en del av skogen sin som karbonlager. Ronny bruker bare sin eiendomsrett til å bestemme hvordan skogen hans skal forvaltes, i dette tilfellet som et karbonlager gjennom en 30­årig leieavtale. Det er ikke forbudt, og det er ingen ekstern myndighet som må konsulteres. Det aktuelle bestandet eies fortsatt 100 % av skogeieren, det samme gjør alle kubikkmetrene som vil vokse i løpet av den tiden leiekontrakten gjelder. Når skogen er hogstmoden er det fritt frem å hogge den for den som forvalter akkurat denne delen av Småland og tømmeret kan selges til langlivete materialer som fortsetter å lagre karbon. Du kan med rette si at denne løsningen gir skogeieren både i pose og i sekk.

 

ER DET GODT BETALT?

Tuller du? 8575 SEK/hektar årlig, med KPI­-beregning må regnes som en god kompensasjon når du i tillegg sitter igjen med tømmerverdiene. Til sammenlikning gir en tynning omkring 8000 SEK netto per hektar, forutsatt at den ikke gjøres for tidlig, at uttaket er hardt og med middels til store stikkveis gående maskiner. Men tynning er en engangskompensasjon og så er det lenge å vente på neste inn­tekt fra dette bestandet. Å da kunne få 8 575 SEK/hektar hvert år i mange år fremover, med garanti, og garantert verdi de første fem, gir en makeløs god nåverdi beregning. Det er vel ingen­ting å tvile på? Det vil være ganske dyrt for en skogeier å være prinsipiell motstander av karbonlagring, dersom denne typen avtaler tilbys …

(Før karbonlagringsavtalen ble signert, har skogeier også fått betaling for allerede utført tynning.)

 

FANTASIPRISER?

Prisen for leiekontrakten kan virke høy, men den er helt basert på hva det koster å slippe ut CO2 i dag. Det fins daglig prisdata for handel med utslippsrettigheter innenfor EUs ETS (Emission Trading System) som i dag ligger på rundt 800 SEK/tonn CO2­ekvivalenter. Dersom en hektar binder 10 tonn per år, blir det derfor rundt 8000 SEK/ha. Andre referanser er for eksempel karbondioksidavgiften på rundt 1200 SEK/tonn. Snakker vi CO2-­lagring i ulike prosjekter i dag, brukes ofte denne kostnaden for utslippsrettigheter som referanse. Sammenliknet med disse CO2-­prisene, er altså prisnivået i Ronnys skog definitivt rimelig. Det viktigste er at selskapet som kjøper karbonlageret mener at kostnaden er rimelig og derfor er villig til å betale.

 

ER DET GRØNNVASKING?

Et av argumentene som ofte frem­føres mot CO2­-lagring i voksende skog er at man betaler for noe som uansett vil skje. I alle fall i et skogbruk som vedvarende hogger mindre enn tilvekst. Hvis en skogeier forvalter skogen slik han likevel ville gjort, så lagres det ikke mer karbondioksid bare fordi du får betalt for det. Mange mener der for at du bør anstrenge deg ytterligere for å virkelig lagre mer CO2. For eksempel å overholde en slutthogst med 10 år, gjødsle et bestand eller ta ut mindre tynninger og opprettholde et større vekstvolum enn det som var gjort etter «vanlig standard». Eller plante til areal der det ikke er skog i dag. Men sett fra skogeierens forretningsmessige perspektiv er det ingen grunn til å ta hensyn til dette dersom det finnes kunder som er villige til å betale for veksten og CO2-­bindingen i skogen. Skogeieren er tross alt en relativt fri næringsaktør som har rett til å gjøre hvilke avtaler han vil for å tjene penger på skogen sin, uansett om det gjelder tømmerdrift, jaktleie, reiseliv eller karbonlagring. Så hvorfor ikke?

I den aktuelle saken handler det heller ikke om et selskap som betaler en sum til skogeieren for å kunne fortsette å slippe ut sin CO2 som vanlig, men et selskap som har gjort alt det kan for å redusere klimafot­avtrykket, men sitter med en rest de ikke klarer å kutte og må kompensere.

 

SKOGINDUSTRIEN DA?

Et vanlig argument som fremføres er at det er bedre å hogge ned skogen og la industrien foredle trevirket til pro­dukter som erstatter fossile materialer, enn bare å la skogen stå og gro «til ingen nytte». Dette resonnementet bygger på kriteriet at all karbonlagring automatisk reduserer mulig uttak av tømmer. Enten eller – svart eller hvitt. Ser vi på Ronny Johanssons avtale, er det ingenting som påvirker tømmer­strømmen fra skogen hans. Ifølge Ronny er de aktuelle bestandene allerede tynnet og skal bare stå og vokse til de er modne for hogst. Netto­effekten for skogindustriens tilførsel av virke blir derfor null. Dermed holder ikke industriens argument om at «karbonlagring i voksende skog bare gir utslipperne av fossilt karbon frihet til å fortsette, samtidig som man erstatter fossilt brensel med fornybart».

I en situasjon der karbonlagring er tydeligere knyttet til veksten av det spesifikke bestanden, vil det imidler­tid være interessant å holde tynnings­skogen mer lukket og med høyere volum enn det som ofte gjøres i dagenstynninger. Men spørsmålet er om det er ille om vi reduserer mengden rov­tynninger som bidrar til den svenske «tynningskatastrofen»? (En overtynning av bestand for å imøtekomme masse­industriens behov for massevirke, men som svekker kvaliteten på fremtids­bestandet. Red. anm.)

 

KAN BIDRA TIL ØKT TØMMERPRIS

På kort sikt vil det kanskje redusere strømmen av billig massevirke til treforedlingsindustrien, men det burde ikke være noe stort problem for skogeieren. For hen kan karbon­lagring heller få en dobbelt positiv effekt. Dels som direkte kompensasjon for lagret karbondioksid. Dels i form av økte tømmerpriser takket være noe redusert tilgang på massevirke på markedet.

På lengre sikt vil ulike slike karbon­lagringsprogram med stor sannsyn­lighet bidra til mer volum i slutthogst­skogen. Dersom skogeieren hopper over siste tynning og i stedet tar ut et høyere volum i slutthogsten 20­30 år senere, blir det altså mer penger til skogeieren og mer tømmer til sag­brukene.

Årsaken til at skognæringen er skeptisk til at skogeiere får kompen­sasjon for karbonlagring i voksende skog, skal nok tilskrives at alt som risikerer å redusere tømmerstrømmen også risikerer å gjøre rundvirke dyrere. Fremfor alt massevirket. Der deler vi nok skognæringens analyse, men vi ser det ikke som et problem etter­som dagens skognæring har gode lønnsomhetsmarginer. Og dette er en mulighet for skogeierne til å tjene mer på tømmeret. Så hvorfor jobber ikke skogeier­foreningene med karbonlagring? Skogeierforeningene vedtar et slags felles prinsipp med skognæringen om at karbonlagring i voksende skog er dårlig og at vi heller bør hogge så mye vi kan for å erstatte fossilt brensel med fornybart. At Södra og til dels Norra, som begge er tungt involvert i treforedlingsindustrien, gjør dette kan kanskje forstås ut fra et skog­industriperspektiv. Men ikke fra et medlemsperspektiv. På den annen side bør Mellanskog, uten egen tre­masseindustri og med Sveriges dår­ligste massevirkepriser, applaudere løsninger som kan gi denne typen direkte medlemsfordel. Mellanskog har også flere store datalagringssentre innenfor sitt virkeområde som drives av trendsensitive megaselskaper som burde være svært interessert i å redu­sere sitt uunngåelige karbonavtrykk i sentralsvensk skog. Selv om sentrene drives av grønn strøm, gir driften minst 19* gram CO2 per brukt kWh. Vi får se hva fremtiden bringer når det gjelder ny virksomhet innen karbonlagring, men pionerer som Ronny Johansson har definitivt fått snøballen til å rulle. Vi nevnte dette i vår podcast og etter det tok mange lyttere kontakt. Interessen for karbon­lagring ser ut til å være stor!

 

Her ser du hvordan oppgjøret og avtalen ser ut.

Koldioxidkompensation ICmedia

 

Se også opprinnelig sak hos Skogsforum med video fra det nåværende skogsbestandet der Ronny selv forteller om opplegget her