Eksport av norsk tømmer har etter Toftenedleggelsen mot alle odds, vist seg å bli big business. Hver tredje kubikkmeter går nå ut av landet. Treforedlingsindustrien i Nord-Europa roper på virke, og i takt med den økende etterspørselen stiger endelig også prisen på massevirke. Og med ytterligere store industriinvesteringer i både Sverige og Finland tyder mye på fortsatt sug i markedet fremover.
Men gjenværende norsk industri vil også ha råstoff, og lider nå under manko på virke. Konsernsjef i Norske Skog, Lars Sperre, kunne fortelle at Norske Skog har tapt 50-100 millioner kroner på at de norske fabrikkene ikke har fått nok råstoff til å drive optimalt i 2017. Videre mener han det vil føre til kroken på døra hvis det fortsetter slik i 2018. Vi snakker om norsk tømmeravsetning og om fabrikkene vi har bekymret oss for i spillet om Norske Skog de siste årene. De som nå endelig får slettet gjelda og kan få en ny start med nye eiere. Det er et paradoks om de skulle ryke på grunn av råstoffmangel – og særlig i en tid med rekordavvirkning i landet… Som om ikke det skulle være nok salt i såret, stiger til og med papirprisen for første gang på lenge. Det sies at kjøpere nå sliter med å få tak i papir. Kanskje har markedet etter hvert stabilisert seg etter all kapasiteten som har vært lagt ned de siste 10-15 årene?
Høyere papirpriser vil gi industrien bedre kjøpekraft når råstoffet skal handles inn, men er det nok? Nei, mener månedens portrett Christen Sveaas som har syslet med å redde Norske Skog det siste halvåret. Papirprisen stiger ikke nok til å dekke økte råstoffkostnader. Lars Sperre viser at 50 kroner mer for kubikken gir ca 100 millioner kroner i årlige merkostnader for de norske fabrikkene, der driften går med omkring 200 millioner kroner i overskudd. Han legger ikke skjul på at han heller vil bruke alle mulige midler til å omstille de norske fabrikkene til annen og mer lønnsom produksjon, et grep som kan være med å sikre fremtidens avsetning for norsk tømmer og norsk treforedling. Han appellerer derfor til skogeierne om å dekke etterspørselen fra norsk industri før man eksporterer det overskytende.
Med Norske Skogs gullår friskt i minne, da skogeierne nærmest stod med lua i hånda og tok imot prisene som ble diktert, er det ikke særlig fristende å la tømmeret gå på billigsalg. Det er mye å be om når prisene nå endelig er på oppadgående. Og virker markedsmekanismene hvis et selskap ikke klarer å betale markedspris for råstoffet? Har det da livets rett? Samtidig kan det være det bare dreier seg om å få selskapet «over kneika» for å sikre lokale verdier og industri på lang sikt? Det er i alle fall enklere å utvikle «alle de nye treproduktene som skal bli en del av den nye bioøkonomien» i et eksisterende industrimiljø med kunnskap og kompetanse på ett sted, enn å bygge nytt. Det viser dessverre blant annet den seige prosessen i Treklyngen på Follum.
Norske skogeiere er derfor nå inne i en vanskelig periode hvor man nå må vurdere mulige langsiktige konsekvenser av dagens gevinst før man velger kjøper.
