Det pågår en polarisert, uvennlig og hard debatt om hvordan vi bør eller ikke bør behandle våre skoger. Slik har det vært i lang tid. Dette er svært uheldig.
TEKST: ANDERS LØVIG, SKOGEIER I VÅLER I SOLØR
SKOGEIERSAMVIRKENE OG NORGES Skogeier-forbund later til å ha besluttet at kommunikasjonsstrategi skal være å praktisere uvennlig, nedlatende og hard omtale av nær alle innsigelser mot dagens praksis for drift av skog. Det er grunn til å stille spørsmål om hvorvidt de med dette ivaretar skogeiers interesser.
Interesser med høyt fokus på vern og forsiktighet later på sin side nær aldri å forstå at flatehogst i en del tilfeller er det eneste som egner seg.
DET ER PÅ høy tid at diskusjonen tas inn på et vennlig spor og at man ikke bygger opp under et polarisert ordskifte. Dette innebærer blant annet å slutte å tillegge andre intensjoner eller syn som verken er uttalt eller som det er dekning for.
Man kan få inntrykk av at partene i diskusjon om skog utelukkende består av verneinteresser på den ene siden og skognæringsinteresser på den andre.
NÆRINGA SYNES NÆRMEST å ha gjort det til et prinsipp å definere den eller de som f.eks. problematiserer flatehogst på de fleste granbestander å samtidig være imot å drive skog. Alternativt påstås det at man bare ønsker lukket hogst. Næringa trekker da gjerne inn begrepet plukkhogst, selv om begrepet lukket hogst går langt utover det snevre og krevende begrepet plukkhogst.
Det settes også spørsmålstegn ved forskeres integritet. Forskning som ikke styrker egen næringsaktivitet later til å undertrykkes. I mangel på entydig og solid forskning bør og skal føre var-prinsippet forfektes inntil god kunnskap er etablert, men det later ikke til at dette er noe viktig prinsipp i skogbruket. Næringa tolker gjerne forskning på egen hånd og uttaler hva man selv mener resultatene betyr. Dette er meget uheldig.
Skogeier som ønsker annen innretning enn at hovedregel er flatehogst blir dels omtalt som en begrensende faktor for den påstått viktige rollen høy aktivitet i skog skal ha for «det grønne skiftet» og CO2-binding. Man velger å se bort fra forskning som viser betydelig usikkerhet i forhold til hvor bra totalregnskapet egentlig er. Man velger også å se bort fra betydelig risiko for langsiktig svekkelse av arts mangfold.
NÆRINGA ØNSKER AT årsverk, drift og investeringer skal bestå og gjerne styrkes, men hva vil landets 125 000 skogeiere med sine eiendommer?
Skognæringa later til å ha som premiss at nær sagt alle skogeiere primært er opptatt av å tjene mest mulig penger på skogen. Mange vil opplagt ha økonomi som viktigste aspekt, men man bør anta at stadig flere aksepterer lavere tømmerutbytte til fordel for andre kvaliteter som jakt, friluftsliv, naturopplevelser og størst mulig artsmangfold.
Det bør kartlegges hva skogeier oppfatter som viktig med sitt eierskap og om skogeier er fornøyd med bredden av tjenester og kvaliteten av det som tilbys.
NORGES SKOGEIERFORBUND er demokratisk styrt via samvirkenes 30 000 medlemmer fordelt på skogeier-områder. Da er vel demokratiet ivaretatt?
Det kan tenkes. Det kan også tenkes at mange nye yngre skogeiere ser hvilken aggressiv og nedlatende retorikk samvirkene og forbundet fører i media og dermed kvier seg med å utfordre vedtatte sannheter.
I TIDER MED store overskudd fra f.eks. Moelven nyter mange skogeiere godt av sitt eierskap via samvirke. Man kan tenke seg at slike eierskap er bra, men resultatet over tid blir lite konkurranse på kjøpersiden. Og ikke minst blir en vesentlig del av systemet å sørge for billige råvarer med stabil levering året gjennom, også i tider der internasjonale markedstrender kan tyde på prisstigning, og at skog som tåler å vokse burde fortsatt med det.
FOR NÅ GÅR alt så mye bedre? I forsvaret av næringa brukes sammenligninger systematisk. Bedre enn andre land og bedre enn før, sies det. Stående kubikk i norske skoger øker år for år. Andel død ved øker på en del arealer. Alt dette stemmer, men hva forteller det? At tilstanden i skog og i næring er tipp topp? Eller bare at det er bedre enn noe som er dårligere. At andel død ved øker i skog som er plantet for 60-70 år siden er jo helt naturlig, men skogen er jo snart klar for avvirkning så verdien av død ved i slike arealer er begrenset. Forskere vet selvsagt dette, men næringa velger å fremstille det som om alt går riktig vei. Det later dessverre ikke til å være slik.
Man nevner gang på gang hvor ille det stod til i skogene i perioden opp mot Landsskogtakseringens etablering i 1919. Man velger altså et svært hensiktsmessig referansepunkt for argumentasjon om at dagens skog er så bra.
Det unnlates bevisst å fortelle at historisk stående kubikk-masse i norske skoger anslås til bortimot det dobbelte av i dag om man går tilbake til år 1700 og tidligere (ref. Naturskog i Norge, Jørund Rolstad/E. Framstad/V. Gundersen/ K. O. Storaunet, 2002).
Massivt fokus på å plante skog startet i ca. 1950. Med utgangs punkt i vanskjøttet uthogget skog er det vel å forvente at stående kubikkmasse vokser kraftig? Å hevde at økt tilvekst i hovedsak skyldes innføring av bestandsskog-bruk som forvaltningsmodell og flatehogst som hogst-metode er vel ganske underlig?
Så skal man svartmale norsk skognæring? Absolutt ikke; men vi skogeiere er ikke tjent med argumentasjon som ikke gir et helhetlig bilde. Sist, men ikke minst er det viktig at samfunnet oppfatter oss som vennlige og etterrettelige og at vi fremmer langsiktig bærekraft og variasjon i norske skoger.
