Utviklingen innen norsk skogindustri bør oppta ere enn bare oss i skogbruket. Skog er lønnsomt, uten vesentlige subsidier og har over generasjoner gitt gode bidrag til utvikling av norsk velferd.
Tekst: Gunnar Gundersen, næringspolitisk rådgiver i Glommen Skog
Vi er en del av en verdikjede der norsk tømmer skal foredles til konkurransedyktige produkter i åpen, internasjonal konkurranse og nå har vi «ledig kapasitet» i form av en tilvekst som langt overgår årlig avvirkning. Det er et grunnlag for økt verdiskaping, men samtidig finnes det ingen annen beskyttelse i markedet enn at man må ha fokus på konkurransedyktighet. På 2000-tallet og under sterkt press fra et oljedrevet kostnadsnivå har Norge gått fra å være netto importør til netto eksportør av massevirke. Det skyldes ikke avvirkningsøkning, men i hovedsak massiv nedleggelse av treforedlingskapasitet. Nå er også flaggskipet Norske Skog konkurs og i skrivende stund er intet avklart. Når tømmer eksporteres, forsvinner også verdiskaping og jobber knyttet til foredling. Den brutale sannhet er at norsk treforedling ikke klarte konkurransen med andre muligheter Norge kunne by på utover på 2000-tallet. Det er et beklagelig faktum, men viser at om norsk treforedling skal gjenreises, må konkurransekraft være første bud. I dette ligger det også at konkurransen om tømmeret er tøff. Norsk skogbruk er ikke tjent med at det satses på produkter eller verdi- kjeder som ikke har den betalingsevne som et marked der man kan finne avsetning på tømmeret gjennom eksport, krever.
Vi står overfor en stor utfordring, men mulighetene er også mange. Det grønne skiftet og fokuset på at langt ere produkter og prosesser i framtiden må være basert på fornybare ressurser, gir muligheter. «Alt olje kan brukes til, kan også komme fra tre» heter det. Bildet er derfor ikke mørkt. Vi forvalter en råvare som er sterkt etterspurt og som har et svært bredt, potensielt bruksområde, men vi mangler industri. Det kan framstå som en jomfruelig mulighet.
Men i dette ligger også utfordringen. Ikke bare skal et svært utarmet, industrielt miljø gjenreises, men man skal nne fram til hvil- ke produkter og prosesser som gir de beste mulighetene for framtiden OG man skal skaffe/tiltrekke seg kapitalen som trengs. Vi er inne i en tid da optimismen er stor for produkter som produseres bærekraftig og fornybart. Det er bare å kaste et blikk på Borregaard og den suksess de har hatt med sin forskning og utvikling. Ser vi framover er det helt sentrale for norsk skogbruk at ny industri som skal etableres, evner å ta ut produkter som ligger høyt i verdiskaping og betalingsvillighet i markedet. Det er deri- gjennom man sikrer god betalingsevne for råvaren i framtiden.
Skogsamvirke har en sterk tradisjon for å ta ansvar og risiko på industrisiden. Glommen Skog er største eier i Moelven. Der har man som største eier tatt et betydelig ansvar og har også mye av sin kapital bundet opp i dette engasjementet. Moelven må videreutvikles og Glommen har fokus på det. Måten Glommen tok ansvar på i Moelven da behovet var der, er det grunn til å være stolte av. Utviklingen i Norske Skog har imidlertid vist hvilken risiko som er knyttet til eierskap i videreforedling og det har også medført at skogbruket ikke har samme evne til å stille opp med egenkapital i dag som man hadde for noen år siden. Samtidig har ikke kapitalbehovet blitt mindre.
Jeg tror skogbruket skal være ærlig overfor seg selv og innrømme at man vil være avhengig av kapital fra og samarbeid med andre aktører enn skogbruket både når det gjelder å utvikle eksisterende industri og om en skal lykkes med å reise ny industri som virkelig løfter etterspørselen etter tømmer og realiserer verdiskapingspotensialet utover i verdikjeden. Jeg tror heller ikke det kan underslås at det alltid vil være en naturlig skepsis hos utenforstående investorer til skognæringen som medinvestor. De vil spørre seg om fokus ligger på å utvikle en profesjonell industri eller om det er som råvareleverandør man først og fremst er med. Dette har med fokus på kjernevirksomhet å gjøre. Skogbrukets primære rolle vil alltid være å gjøre en best mulig jobb i å gjøre råvaren tilgjengelig for industrien og for videreforedling mest mulig effektivt.
Jeg mener ikke med dette at man skal avstå fra eierengasjement. Langt derifra, men man skal være seg bevisst sin rolle, sine styrker og svakheter som industriell aktør. Næringen trenger hjelp fra andre og at man da også må akseptere og kanskje er tjent med at andre sitter i førersete. Vi må framstå som en næring som ønsker andre aktører velkomne og som også aksepterer at det kanskje er andre miljøer enn oss selv som er best i å finne fram til den beste lønnsomheten. De som skal tørre å bli med på en gjenoppbygging av norsk treforedling kommer ikke til å ha et kortsiktig fokus. De vil ha et industri- elt engasjement og fokus, ellers finner man enklere muligheter andre steder.
Utfordringene i å få etablert ny industri er stor, og vegene fram til målet kan være mange. Det ingen er tjent med er at man sår tvil om hverandres ønske om at vi har en råvare som det skal være et mål om at man foredler i Norge. Skog22 etablerte da en god plattform for hva som er viktig for å utvikle internasjonal konkurransekraft. Der har man fokus på å bedre effektiviteten og konkurransekraften gjennom hele verdikjeden fra skog til marked. Jeg tror imidlertid at skogbruket er tjent med å akseptere at det er forskjellige vurderinger av hva som er mulig å påta seg av risiko og hvordan man best stimulerer til å etablere det fundament som ny industri må ha for å kunne bli etablert.
