Norge produserer nærmere en million tonn treavfall årlig. Og nesten alt brennes. Men EU krever 55 % gjenvinning innen 2030. Hvordan kommer vi dit?
Det handler altså om å flytte treavfallet høyere opp i gjenvinningspyramiden, og sørge for at det blir til produkter i stedet for «bare» energi. Altså å bli et råstoff og en ressurs som kan gi en høyere verdiskapning – og et bedre klimaavtrykk. Og som på sikt kan bli lønnsomt. Slik kan de politiske dri-verne kickstarte en prosess som etter hvert kan skape økonomiske drivere for en videre utvikling.
Mange arbeider med idéer og for-slag til hvordan dette kan gjøres. Alt fra kartlegging av materialene i hus før de rives. Bedre og mer skredder-sydde byggesystemer som reduserer avfallsmengdene under bygging. Mulige store og dyre renseanlegg for avfallet som genereres. Og til og med enkle tiltak som betongdekker på lagerplassene som sikrer mindre grusforurensning i treavfallet. For renhet betyr alt – hvis vi skal klare å gjøre treavfallet vårt om til et råstoff for nye produkter med høyere verdi enn energi.
Foreløpig er vi langt unna målet. Norge sies endog å ligge bakpå inter-nasjonalt når det gjelder å utnytte tre-avfallet vårt. Som for øvrig skal være av god kvalitet. Resultatet er at meste-parten av det som er av en god nok kvalitet til ikke å brennes, går på eksport. Bare 10–20 000 tonn videre-foredles her til lands. Det skjer hos Retura i Trøndelag, som forsyner Arbor i Hattfjelldal i Nordland med flis fra treavfall til deres sponplate-produksjon. Åpne sinn, fremoverlent og investeringsvillig ledelse og godt nettverk med gode samtaler førte part-ene sammen. Det har løst en råstoff-utfordring for Arbor og skapt et lønn-somt produkt for Retura. Det forteller Petter Segtnan, daglig leder i Retura. Hvordan kan vi få til mer av dette?
Forsker Lars Johansson i RISE PFI har kanskje noe av svaret? Han kartleg-ger og undersøker mulighetene for å gjenvinne mer treflis fra avfall til nye produkter. Og hvilke utfordringer som står i veien. Han har størst tro på plate-produksjon til byggesektoren. Men også ulike former for emballasje og dessuten er biokull svært aktuelt – og kan komme fortere enn vi tror, mener han.
For å komme dit ser det ut til å trengsfremoverlente og investeringsvillige bedrifter med åpne sinn. I godt samar-beid med løsningsorienterte og kreative forskere. Samt systemer som stimulerer prosessene og politisk vilje på laget. Da mener Johansson at det som i dag i beste fall er et energitilskudd og verste fall avfall, kan bli til et råstoff og en res-surs inn i sirkulær økonomien. Og med en råstoffboom i verden i dag, høye tre-lastpriser og et framtidsscenario med biomasseknapphet, kan økonomien bli en driver raskere enn vi tror.
Allerede i dag ser Retura seg om etter ytterligere lønnsom avsetning på sin avfallsressurs. Og flere gjør det samme. For hvorfor sende den ut av landet, når vi kan skape verdier av den her?
Les hele Norsk Skogbruk 10 her
